Covid-19 har vært med på å endre livene til alle i samfunnet vårt, på både godt og vondt. Mange hadde forventinger på hvordan livet som student skulle bli og alle de bra minnene man skulle få. Det ingen tenkte på var hvordan det skulle bli å være student under en slik pandemi og hvordan dette skulle påvirket studentlivet. Når sjokket kom var det ikke slik at alle har reagert likt, men dere skal nå få et lite innblikk i hvordan jeg har taklet å være student i en så spesiell tid.

Min erfaring fra pandemien

Jeg startet som student rett etter videregående i 2020. Jeg hadde egentlig andre planer hvor jeg hadde lyst til å reise for å se verden, men siden Covid-19 kom så ble ikke dette aktuelt. Dermed startet jeg rett på studiene. Når vi startet så var det veldig spennende og nytt, men også litt skummelt siden dette er noe jeg aldri har gjort før. Jeg hadde akkurat flyttet til ny by som jeg ikke kjente så godt, og som hadde begynt å bli nedstengt på grunn av pandemien. Jeg husker jeg hadde gledet meg sikkelig til fadderuka hvor man skulle møte nye folk og gjøre morsomme ting. Fadderuka ble ikke akkurat sånn som man hadde forventet på grunn av Covid-19, men man gjorde det beste ut av det og man fikk mange minner fra det uansett. De første dagene i semesteret møtte man de i klassen og man skulle bli kjent med disse. Men det ble raskt byttet ut med Zoom og hjemmeundervisning. Det var en merkelig følelse av at man satt hjemme og hadde forelesning med så mange andre mennesker man ikke kjente. Dette var en ny opplevelse for meg. Selvom jeg hadde hjemmeskole siste del av videregående, så kjente jeg de som satt bak alle skjermene.

Det sosiale

Man hadde såklart gledet seg til fysiske forelesninger og være sosiale med venner og klassekamerater, men jeg måtte raskt endre den tanken når dette ble byttet ut med hjemmeundervisning. Det var mye man skulle sette seg inn i slik som hvordan skolen fungerte, hvordan de ulike programmene skulle brukes og i tillegg all den teorien man skulle lære seg. Jeg husker at jeg syntes det var vanskelig å sette seg inn i dette over nettet og jeg følte meg alene om dette. Selvom jeg vet at det sikkert var flere andre som følte det samme. Samtidig så ville jeg utforske den nye byen jeg nå bor i og gjøre ting med vennene mine. Men når smitten var på sitt verste så kunne man bare ha veldig få nærkontakter og offentlige områder man vanligvis ville ha funnet på noe var stengt. Derfor dro jeg mye hjem til hjembyen min hvor jeg var komfortabel og kjente flere, og hvor jeg hadde familien min. For hjemme var smitten ikke så voldsom slik som den var i Oslo.

Læring

Hjemmeundervisning har vært ulikt fra person til person. For noen så har det å ha Zoom vært veldig nyttig og har hatt en stor læringskurve og for andre så har dette vært helt motsatt. Man har ulike læringsmåter for å ta inn mest mulig informasjon og man lærer annerledes. For min del så har det å hatt hjemmeskole vært lite motiverende. Men vi hadde egne kohortgrupper hvor man studerte og gjorde oppgaver sammen. Dette syntes jeg var veldig positivt siden man kanskje ble kjent med noen fra klassen og man ikke følte seg så alene. Men på den andre siden så kunne man komme i gruppe med noen som har ulike syn på læringsmåte, tidsbruk og lignende noe som gjorde at man ikke kom så godt overens. Og man kunne ikke ha bare bytte til en annen gruppe for man kjente jo ingen av de andre i klassen. Jeg lærer best når jeg er fysisk på skolen og jobber med andre mennesker som jeg kan lære av og som jobber jevnlig med faget. Så når dette ikke skjedde og man bare hadde hjemmeskole så hadde jeg mye frustrasjon og usikkerhet i meg. Men jeg husker til høsten 2021 når vi skulle begynne på et nytt semester og at vi faktisk skulle møte opp fysisk til forelesning. Jeg gledet meg siden vi endelig skulle tilbake til «normalen» etter et år med bare hjemmeundervisning. Det var deilig å kunne se ansiktene til de jeg gikk i klasse med og bli bedre kjent med de. Men anbefalinger og restriksjoner gjorde dette fortsatt vanskelig. Nå har jeg snart gått to år av bacheloren min under pandemien med Zoom og eksamen hjemme, og jeg regner nok ikke med å få opplevd et «vanlig» studentliv i løpet av det siste året heller. Jeg håper ihvertfall at jeg får sett klassekameratene mine på Zoom istedenfor bare sorte skjermer, noe som gjør at jeg føler at jeg kjenner de jeg går i klasse med.

Jeg føler at fra perspektivet til studentene så har Covid-19 gjort mer skade en godt. Jeg tenker at studentlivet skal handle om å skape nye relasjoner og vennskap, og kunne ta med seg viktig kunnskap til arbeidslivet. For min del så ville jeg utvikle meg, få oppleve hva Oslo har å tilby og få meg flere gode venner. Dette føler jeg har blitt ødelagt av pandemien. Selvom det er noe positivt som kommer ut av det, så er det meste negativt.